Lengsel etter å oppleve Nepal og Himalaya fjellene har lenge vært til stedet. Jeg har vært i Himalaya fjellene to ganger tidligere fra India. Nå var drømmen å trekke i Annapurna fjellene og komme opp til 5800 moh. Reisen til Nepal var et reisemål jeg har drømt om lenge og i januar 2022 var tiden inne. Jeg brukte en lokal agent jeg har kjent i årevis for å hjelpe meg å organisere reisen. Han kunne fortelle at det var mye snø i Annapurna området og at det var veldig få turister pga covid. Siden min reisevirksomhet har vært i dvale de siste årene under covid har jeg kjent på et ekstra sug etter en utfordring, et eventyr, en ekspedisjon. Januar er starten på vinteren i Nepal og de fikk tidlig et stort snøfall, noe som gjorde at det ikke var optimalt tidspunkt å dra på trekking i Nepal. Den beste tiden er i mars/april eller oktober/ november. Siden det var vanskelig å vente til mars på grunn av andre aktiviteter, så bestemte jeg meg for å ta utfordringen med ekstra snø og kulde. Kunne jeg klare meg i høyden med den ekstra påkjenningen av kulde? Usikkerheten var definitiv til stedet.
Jeg satt meg spent på flyet til Kathmandu i Nepal. Nepal er fødestedet til Buddha og statuen av han var det første som møtte meg på flyplassen. Jeg skulle tilbringe 2 dager i hovedstaden for å akklimatisere meg, før vi reiste videre med bil nord vest for å starte trekkingen i Annapurna. Kathmandu er en spennende by med mange templer og bygninger som er på Unescos world heritage liste. Det bor over 4,5 millioner mennesker i denne lille byen. Totalt 30 millioner i Nepal. I Kathmandu møtte jeg min sherpa/guid som min agent hadde organisert for meg. Han tilhører en av de 200 ulike stammene fra Himalayafjellene. Han er vokst opp på nesten 3000 moh og kjenner Annapurna området veldig godt. Sammen med han var det en portier som skulle hjelpe å bære utstyr som sovepose, mat etc. Personlige eiendeler bærte jeg selv i min nye Osprey sekk. Vi skulle tilbringe de neste ukene sammen så det var veldig spennende å møte han. Neste dag skulle vi starte denne eventyr reisen.
Bilturen til Besisahar (900 moh) tok 6 timer og er en fin kjøretur igjennom mange små byer i Nepal. Vi krysset ganges, elven som kommer fra India. Det er både fargerikt og trist å se hvor annerledes og fattig menneskene i Nepal lever. Det er mye søppel å se over alt og mange som bor i små skur uten vann og elektrisitet. Landet har heldigvis tilgang til gode råvarer som frukt og grønnsaker fra landet sitt og nabolandet India. Fersk kokosnøtter og papaya koste jeg meg masse med ukene jeg var i Nepal.
Dagen etter, kjørte vi fra Besisahar til Chame (2399 moh) 5 timer i en pickup på veldig smale og dårlige veier. Vi krysset vakre fossefall og små fjellandsbyer. Pga store snømengder kom vi ikke helt frem til Chame hvor vi egentlig hadde tenkt å starte trekkingen. Vi startet å gå fra Danakyu (2300 moh) 11 km før Chame. Vi registrerte oss inn med trekking permition Annapurna før vi begynte å gå på vei og sti til vårt første overnattingsted i Chame. Været var ikke så fint, men følelsen av å være i gang var strålende!
Neste trekking dag var fra Chame (2399 moh) til Upper pisang (3300 moh). Det ble min første hengebru på turen. Det skulle bli mange av dem underveis. Det var også første gløtt av Annapurna II som er over 7900 moh. Så vakker! Det ble 16 km strekning som tok 5,5 time. Vi stoppet underveis og spiste lunch på et lite teahouse. De serverte overraskende bra mat på disse små teahousene. Det gikk mye i stekt ris med tunfisk eller omelett. Jeg holdt meg unna salat og kjøtt/fisk. I helhet så er jeg positiv overrasket over maten under denne trekkingen. Av ferske råvarer så finnes det egg og spinat som de gror selv i høyden. Ris er selvsagt hovedingredienser i alle måltider.
Det ble en helt super andre trekking dag med sol og blå himmel. En god følelse av å være i gang og kjenne på energien i de magiske Himalaya fjellene. Dagens overnattingsted Upper pisang ligger idyllisk til og det ble en minnerikt opphold der. Inntil videre hadde vi strøm og Wifi 🙂
Neste trekking etappe var til Manang (3540moh). Etappen går opp til 3800 moh før vi går ned til fjelllandsbyen mange kjenner til. Den ligger vakkert til nede i dalen med panoramautsikt til Annapurna 2,3 og 4. Turen var på hele 24 km og det ble en tung økt i mye snø som lå på stien. Vi passerte små fjelllandsbyer og tempeler. Mange av stedene var stengt pga covid og stedene virker veldig forlatt. På grunn av store snømengder så tidlig på vinteren er det mange som sliter med å sanke nok ved for å holde varmen. Mange har dratt ned i lavlandet hos andre familiemedlemmer for å overleve vinteren.
Vi ble to netter i Manang (3540 moh). Dette var for å akklimatisere meg for reisen videre og gjøre meg robust for å klare å bestige målet mitt på 5800 moh. Dagen i Manang gikk vi opp til et tempel som ligger på 4000 moh med panoramutsikt over Annapurna 2,3 og 4. Denne dagen ble fantastisk og den kommer jeg aldri til å glemme. Synet av de høye majestetiske fjellene er printet i minne mitt for evig.
Vi yter på dagen og nyter på kvelden. Popcorn servers hver kveld i høyden. Og det smaker så godt med salte popcorn. Det ble også litt skåling mellom oss (sherpa, portier og meg selv). Vertskapet på teahousene er veldig hyggelig. De gjør det beste de kan med de råvarene de har tilgjengelig på kjøkkenet og med de fasilitetene som finnes. Det ble ingen varm dusj under hele trekking turen. Vannet var frosset alle steder. Så det ble en bøtte med varmt vann på rommet på kvelden for å ta en kattevask. Kveldene var kalde med helt ned til minus -28 på natten. På morgen lå det rundt -12 grader. Det var kaldt å gå ut av soveposen på rommet om morgen. Det kan jeg love deg!
På kvelden i Manang planla vi reisen videre. Egentlig skulle vi gå til Tilicho lake som er verdens største innsjø. Stien inn dit var stengt pga den store mengden snø som var falt tidligere. Så vi bestemte oss for å gå videre opp i høyden og bruke 3 dager på å krysse Thorung la passet. Vi visste at stien ville være full av snø. Noen steder helt opp til knærne. Værmeldingen hadde heldigvis meldt veldig fint vær på dag 2 og 3. Det var meldt litt snø på dag 1, noe som ikke var til vår fordel. Disse dagene var vi virkelig oppi høyden og det var avgjørende at det ikke ble mye mer snø eller sterk vind. Ellers måtte vi vente på bedre vær eller snu.. Noe som ikke jeg hadde lyst til. Jeg visste at de 3 neste dagene ville bli en kraftprøve, både med tanke på høyden, kulden og snømengden på stien. Det ville ikke bli strøm eller dekning på telefonen de neste 3 dagene. Heller ingen wifi på teahousene/basecamp.
Vi startet den første dagen med knall blå himmel og sol i Manang. Stien opp i fjellet lå vakkert til med flere fossefall og små bekker som rant over stien. Vi passerte små templer og møtte en lokal vandrer. Under hele trekkingen møtte vi INGEN andre vandrere. Kun lokale som gikk imellom de små landsbyene. Det var registrert kun 2 personer som hadde gjennomført denne trekkingen før oss i januar. Noe som er helt utrolig. Selvsagt skyldes dette covid og at det var mye snø i området. Vi fikk virkelig fjellene for oss selv. Noe som gjorde opplevelsen helt unik.
Brått etter 2 timer ble det vind og snø. Naturen er kraftfull og vi skal ha respekt for at all slags vær kan skje i fjellet. Heldigvis var dagens etappe ikke så lang og krevende. Vi fikk kun et par timers vandring i dette været før vi var vel fremme på vårt neste overnattingsted på 4000 moh.
I Yak Kharka (4000 moh) skulle vi tilbringe natten. Vi fikk god mat og hadde hyggelig underholdning på teahuset. Det var en ung gutt som drev stedet på vinteren. Han var der helt alene fordi det nesten ikke er mennesker der. Imponerende. Det henger bilder med inspirerende motto rundt forbi på området. Både ute og inne. Veldig artig sted 🙂
Neste etappe gikk i krevende terreng fra Yak Kharka (4000 moh) opp til Thorong Phedi (4450 moh). Stien er veldig smal og med mye snø på stien så er det viktig å sette foten riktig slik at en ikke havner utenfor stien… Det ble en krevende etappe. Heldigvis var været utrolig stabilt og fint.
Vi kom frem til Thorong Phedi (4450 moh). For et beliggenhet! Inngangen var dekortert med «pee snow art» 🙂
På kvelden når jeg la meg i soveposen begynte jeg å kjenne på litt hodepine. Jeg visste jeg hadde en krevende neste dag foran meg. Jeg har tidligere vært på 4200 moh. Nå var jeg på 4500 moh og hadde en kraft etappe foran meg. Vi skulle starte å gå kl 05.00 for å rekke å passerte Thorung la pass før vinden blir for sterk noe den normalt gjør på formiddagen. Vi hadde 1300 høyde meter å bestige før målet på 5800 moh kunne nåes. Jeg var spent på om hodepinen ville gi seg eller bli verre.
Tidlig neste morgen var jeg klar med fult utstyr. Vi startet litt over kl 05.00 i minus 20 kuldegrader på Thorong Phedi (4450 moh) i mørket opp til High base camp på 4926 moh hvor vi hadde en kort pause før vi fortsatte på oppstigningen. Etterhvert kom solen frem og det begynte å bli litt varmere. Heldigvis når jeg begynte å gå så følte jeg at kroppen og hodet fungerte.
…Etter 1000 høydemeter var vi på Thorung la passet på 5416 moh. Knall blå himmel og lite vind. Det kunne ikke blir bedre forhold. Omgivelsene av den hvite snøen, de høye fjellene og den blå himmelen. De fargerike Nepalske bønneflaggene. For en følelse!
Vi klatret videre opp til en peak på 5800 høydemeter som var det jeg hadde tillatelse til å bestige på mitt trekking permit. Jeg klarte målet mitt. Jeg er veldig takknemlig og stolt over meg selv:-)
Det ble hele 1300 høydemeter opp og 2000 høydemeter ned til fjelllandsbyen Muktinath (3760 moh). Nedstigningen var nådelås. Lang og bratt. Vi brukte totalt 11 timer totalt på snølagte stier. En krevende dag, men så verdt det!
Denne turen har vært min største naturopplevelse hittil i mitt liv. Det var nydelig å komme frem til Muktinath å sjekke inn på Bob Marley hotell og spise bokhvete pannekaker med lokale økologiske epler. Oppskriften på de veganske bokhvete pannekakene ligger her.
Første gang på 10 dager fikk jeg en kort dusj. Vannet var varmt med det var iskaldt på badet og på rommet mitt. I alle fall fikk jeg en liten dusj, god mat og morsomme hyggelige lokaler. Bob Marley hotellet i Muktinath kom som en overraskelse 🙂
Herifra dro vil til eplebyen Marpha (2670 moh). Stedet er kjent for å produsere eplemost og eplebrandy. Det måtte jeg selvsagt smake. Det var også stier opp til fjellene som vi også selvsagt utforsket.
Det ble en topptur med møte med 5 ville hester og søte barn fra Marpha som klatrer i trærne. På 3000 moh stoppet jeg for å ta inn opplevelsen hittil. Det ble litt yogastrekk og meditasjon. Igjen strålende sol… Værgudene var i alle fall med meg
Herifra ble det en laaaang bilreise til Pokhara. Over 10 timer i bil på «veier» som aldri ville eksistert for bilister i Norge. Jeg bestemte meg der og da for å ta fly fra Pokhara til Kathmandu før hjemreise. Det fristet ikke med nok en lang dag i bil…
Pokhara er Nepals nest største by og er en vakker by med innsjøen som ligger rett i nærheten av sentrum. Det ble litt shopping og vandring i gatene Jeg tok taxi opp til Sarangot på 1574 moh og gikk ned til Pokhara lake på 900 moh. Det var en veldig flott tur med panorama utsikt over byen og innsjøen. Over horisonten svever ørn.
Det ble noen gode måltider i byen. Spesielt et nydelig fiske måltid med rødvin til. Det smakte himmelsk etter mange uker uten kjøtt og fisk.
Reisen til Kathmandu ble med Buddha air..he he bra navnvalg. Det ble en natt på Tibet International hotell før hjemreise.
Takk til Buddha air for at jeg slapp kjøreturen til Kathmandu og takk for meg Nepal. Vi ses igjen en vakker dag.
NAMASTE!